Manus fra koffertløperen

Henrik Aasbø, eller koffertløperen som han kaller seg i denne sammenhengen, har skrevet et nytt manus. Slik innleder han: ”I midten av mai tok jeg ut for å forsøke meg på tre (omtrent like store) utfordringer i Cumbria, nemlig Brathay Windermere Marathon, fottur til toppen av Englands høyeste fjell og bilkjøring på og fra “feil” side.”

I mål. Koffertløperen var godt fornøyd etter å ha gjennomført Brathay Windermere Marathon på en anstendig måte.
I mål. Koffertløperen var godt fornøyd etter å ha gjennomført Brathay Windermere Marathon på en anstendig måte.
På toppen. Koffertløperen på toppen av Englands høyeste fjell, Scafell Pike
På toppen. Koffertløperen på toppen av Englands høyeste fjell, Scafell Pike
På feil side. Koffertløperen var ikke så rent lite stolt da han kunne parkere leiebilen uten en skramme.
På feil side. Koffertløperen var ikke så rent lite stolt da han kunne parkere leiebilen uten en skramme.

På feil side i Cumbria

I midten av mai tok jeg ut for å forsøke meg på tre (omtrent like store) utfordringer i Cumbria, nemlig Brathay Windermere Marathon, fottur til toppen av Englands høyeste fjell og bilkjøring på og fra “feil” side.

Lake Windermere og den lille landsbyen med samme navn ligger midt i smørøyet, det vil si sentralt plassert i Englands største nasjonalpark, The Lake District.

Her i nordvest er landskapet til forveksling likt det norske, med fjell, daler og pittoreske innsjøer. Her omtales for øvrig en fjelltopp som ”a fell”. Likheten med fjell er neppe tilfeldig. Og det er mange av dem.

Er det rart at poeten William Wordsworth trivdes og fant inspirasjon her? Er det rart at dette gjerne omtales som den vakreste delen av England?

Er det rart at en fjellglad vandrer og koffertløper trekkes til dette distriktet?

 

En drøm å komme hit

Men “first things first”, som de lokale på Queens Pub i Victoria Street ville sagt. Det var selvfølgelig en ny maratonutfordring som tok meg hit. Men jeg må legge til at helt siden jeg hørte om dette distriktet via diktene og fortellingene til nevnte Wordsworth, som vi leste mye av og om på engelsklinja (som det het den gang) på gymnaset, har det vært et mål og en drøm for meg å komme hit.

Start og mål var i Ambleside, der dikteren bodde den siste delen av sitt liv. På veien til og fra toppturen kjørte jeg like forbi den lille hytta i Grasmere der han lenge bodde, mens vi tidlig i løpet passerte gjennom Hawkshead der den unge William Wordswoth i sin tid gikk på kostskole.

Det er et par hundre år siden.

Det har også tatt sin tid for meg å komme hit – men dog ikke så lenge. Dette er tross alt et av de distriktene i England det koster mest både tid og penger å komme seg til. Men en kanskje enda viktigere grunn til at det har latt vente så lenge på seg, er at det ligger langt unna enhver Premier League-klubb eller større fotballarena overhodet.

 

Blodpudding til frokost

Men klokken 03.38 på selveste 17. mai satte jeg meg på flybussekspressen. 14 timer senere parkerte jeg min innleide Ford Fiesta utenfor Adam Place Guest House. Flyturen gikk via Brüssel, på hjemturen var jeg innom Frankfurt. Jo da, jeg har kommet til at det er all grunn til å vurdere om det er verdt å forlenge reisen med kanskje 6-7 timer, bare for å spare noen hundrelapper på flybilletten…

Et maratonløp er slitsomt nok i seg sjøl.

Lørdag gikk med til å gjøre seg kjent i området, gjøre seg kjent med bil, veier og trafikkregler, for så å kjøre til Ambleside og hente startnummer. Tid til å kjøpe nye løpesko ble det også (nei, skulle ikke bruke dem der…!). Selgeren ble ivrig da han hørte jeg var fra Norge, for senere i sommer skulle han til Jostedalsbreen i anledning et forskningsprosjekt på isbreer.

Så kom løpsdagen. Min landlady hadde stått opp en time tidligere enn vanlig for å lage frokost spesielt for meg. A full Cumbrian breakfast med pølse (en grov såkalt Cumberland sausage), egg, bacon og blodpudding (ja, det hører med, og jeg elsker det) la et godt grunnlag. Bilturen og parkering gikk greit, jeg var klar.

Og optimistisk. Treningene hadde gått veldig bra de siste ukene, så jeg håpet på en tid under 4.30. Men etter å ha kjørt litt på veiene og sett naturen og topografien i området, var jeg blitt litt betenkt. Før start pratet jeg først med blinde Paul Watts, som jeg hadde løpt sammen med i Hannover to uker tidligere. Der han løp sin maraton nummer 251. Det husket jeg, så jeg spurte:

- Du er klar for din maraton nummer 252?

- Well, nå har jeg løpt to til i mellomtiden, så dette blir nummer 254, kunne han smilende fortelle.

Sånn skal det være!

 

Kunne bli et mareritt

Like før start traff jeg også Dave Major, som jeg løp 2,5 mil sammen med under Nordmarka skogsmaraton i fjor. Han hadde løpt maraton også dagen før, så han skulle ta det med ro.

Dessuten var han vert for Horst Preisler som løp sin maraton nummer 1821. Det ble presentert som verdensrekord.

Jeg påpekte min opplevelse fra Hannover to uker tidligere, der Christian Hottas løp sin maraton nummer 2000. Det ble da hevdet at sistnevnte har løpt de fleste “round his own house”, mens Horst kun teller og har løpt offisielle maraton.

Ikke vet jeg. Begge de to tyskerne er for øvrig fra Hamburg, og tidligere klubbkamerater.

Dave Major kunne ellers advare om at Brathay Windermere er en meget tøff maraton – ja, omtrent som Nordmarka skogsmaraton, som han sa. Da reduserte jeg mine ambisjoner til kun “å komme gjennom på en anstendig måte”.

Start og mål er for øvrig foran Brathay Hall, et gammelt georgiansk herskapshus som nå nyttes til å skaffe ungdom med problemer et anstendig liv. Maraton-løpet er en viktig inntektskilde.

De første fem kilometerne er verst. Da stiger det i rykk og napp fra vel 60 til nærmere 110 meter over havet. Tilfeldigvis – eller uheldigvis – hadde jeg havnet langt fram i startfeltet, der de beste løperne gjerne stiller seg, og det er rett og slett vanskelig å la være når løperne rundt deg åpner mye hardere enn man noen gang har drømt om. Etter fem kilometer fryktet jeg at det kunne bli et mareritt, så jeg satte ned farten.

Mange passerte meg, men etter en mils løping merket jeg at de fleste rundt meg var på mitt nivå. Jeg ble liggende ved siden av en skotte, Alan. Da han hørte jeg var norsk, slo han over på svensk etter et lengre opphold i Borås. Han var veldig opptatt av svensk fotball, og vi ble løpende lenge sammen. Men da jeg ville gå litt i en bratt bakke, forsvant han.

 

Kunne pøse på

I tillegg til bakkene er det trangt og til dels mye trafikk på traséen. Noen veier var avstengte, andre steder måtte man bare ta seg fram som best man kunne. Kaotisk, men også litt morsomt. Utover i løpet forsto jeg at jeg hadde en god dag. En herlig følelse når man mot slutten av en maraton merker at man fortsatt har krefter igjen og kan “pøse på”(vel, alt er relativt). Jeg åpnet i en fart som tilsa under 4.20 i sluttid. Etter å ha rotet bort tre-fire minutter på å lete etter et toalett jeg aldri fant, ble målet å klare 4.30.

Som jo også var mitt opprinnelige mål.

Jeg fikk for øvrig ikke gått ordentlig på do før jeg var tilbake på hotellet.

De siste fem-seks kilometerne var de flateste og letteste. Jeg økte farten, og forsto at jeg ville klare det. Her tok jeg også igjen skotten, vekslet et par ord med ham, før han forsvant. Bak meg, denne gang. Jeg traff ham (og kona) etter målpassering, og det viste seg at jeg hadde slått ham med fem minutter på de 3-4 siste kilometerne.

Det var så mange tøffe bakker at jeg tror 4.25.10 kunne vært tett ned mot fire blank i ei flat løype.

 

Lokal kultur

Jeg var så fornøyd, at jeg med god samvittighet kunne oppsøke puben i Victoria Street for å smake på lokale brygg og få med meg den spennende innspurten i Premier League, der kampen først og fremst sto om den siste plassen i Champions League. Noe av det jeg setter pris på i lokale puber på små steder som dette, er at de har helt andre merker enn de du får rundt Bayswater og Oxford Street i London.

Det er en del av den lokale kulturen det også.

Da jeg var innom første gangen, spurte jeg om de hadde noe lokalt å anbefale.

- Denne er i alle fall laget “just four miles up the road”, sa barkeeperen.

- Jeg prøver en pint, svarte jeg. Og angret aldri.

 

Tåka kom sigende

Nå var det “one down, and two to go”. Altså, den første utfordringen, maraton, var vel unnagjort. Neste mål var toppen av Scafell Pike, deretter å levere leiebilen tilbake i Kendal uten en skramme. Veiene på landsbygda i England er nemlig ekstremt smale og trange, ofte med en hekk, buskvekster eller et steingjerde tett innpå. Dette kan være en utfordring både i bil og under en maraton.

Mandagen kom med tett og lavt skydekke, helt forskjellig fra prognosen på yr.no. Men jeg måtte bare forsøke, det var denne dagen jeg hadde. Etter å ha gjort en liten feil i en rundkjøring midt i Keswick (oppdaget jeg etter hvert), havnet jeg på helt feil side av byen, og bilturen til Seathwaite i Borrowdale, der jeg skulle begynne å gå, ble tre ganger så lang som den burde vært.

Jeg vet at et fjell på 978 meter over havet ikke høres enormt ut. Men husk at man starter 139 meter over havet. Det betyr nærmere 850 høydemeter, altså et par hundre mer enn fra Juvasshytta til Galdhøpiggen.

Etter tre kvarters gåing kom tåka sigende. Eller rettere sagt, jeg kom sigende inn i den. Etter hvert var sikten kun på fire-fem meter. Jeg var verken utstyrt med kart, kompass eller GPS. Ikke lokalkunnskap heller.

Men stien var tydelig og av og til kom det vandrere ut av tåken. Jeg spurte om jeg var på rett vei, og fikk det bekreftet. Tre ungdommer med en sånn der fantastisk, moderne og teknisk duppeditt skulle absolutt vise meg hvor vi var.

- Fint, takket jeg og gikk videre. Noen hundre meter senere, ved et veiskille, stoppet jeg og tok på meg jakka. Da kom de løpende tilbake. De hadde oppdaget at de var på helt feil vei…

Det gikk ganske greit å nå toppen. Der oppe var det antydning til sol gjennom skydekket, dusinvis av folk, og jeg fikk en amerikaner til å ta et bilde av meg med mobilen min. Fotoapparat gidder jeg aldri dra med meg på private turer.

 

Neste maraton i Norge

Neste dag var det hjemtur. Igjen rotet jeg meg fullstendig bort på venstre side gjennom en by, denne gang Kendal der jeg hadde leid bilen. Hadde ikke helt fulgt med noen dager tidligere da jeg dritnervøs forsøkte å gire med venstre, lese skilt og holde meg på venstre side av veien ut av byen. På vei tilbake måtte jeg bare følge “magefølelsen”, og jammen kjørte jeg rett på leiebilfirmaet.

Jeg må innrømme at det var med en viss stolthet jeg parkerte og kunne levere nøkkelen og be dem tilbakeføre depositumet på 2000 kroner.

Mission completed. Nå gjensto bare to timer på tog, to flyturer og en stor time med flybuss til jeg var hjemme rundt klokka to om natta.

Neste dag var det opp på jobb til rett tid. Tror jammen at jeg neste gang satser på å finne et maratonløp her til lands.